Med fiender på alle kanter...

 

Edderkopper har mange fiender. Fugler, spissmus og mange andre varmblodige dyr har bla edderkopper på menyen. Men også i insektenes verden, er det mange som benytter seg av edderkopper som føde. I særtekst kan en nevne snyltevepsene. Det finnes mange slag av dem, og flere av disse har spesialisert seg på å kun gå etter en bestemt edderkoppart.

Undertegnede må innrømme, at metodene de bruker er en smule groteske. Men som alt annet i naturen må vi bare finne oss i det, -selv om en til tider kan undre seg over dens råskap og ubarmhjertighet. Snyltehvepsene, eller veihvepsene som noen også kalles, bruker edderkoppene som mat for sine larver.

På stadig leting etter edderkopper, er det ikke til å komme fra at man noen ganger blir vitne til slike brutale vitnesbyrd. Vi er vant til at edderkoppen er et perfekt rovdyr, men noen ganger møter den sine overmenn, eller "damer" blir kanskje en mer riktig betegnelse i dette henseende.

 

 

 

 

Snyltevepsen

Polysphincta tuberosa

 

Polysphincta lever som larve en parasittisk tilværelse på edderkopper. Larven kan overvintre fastheftet på edderkoppen frem til året etter hvis forholdene tilsier at den må det.
Mange av de parasittiske insektene, også Polysphincta, legger egget sitt på steder hvor ikke edderkoppen kan nå det.

Polysphinctavepsen lammer verten midlertidig med et stikk. Deretter plasseres egget fremst på bakkroppen, enten over eller under. Når larven klekkes, skraper den et opp et lite sår på edderkoppens bakkropp, og lever av kroppsvæsken som siver ut. Til å begynne med gjør den lite av seg, og holder seg godt under 2 mm i lengde. På et eller annet tidspunkt vet den imidlertid at edderkoppen har vokst seg til riktig størrelse, -og går skikkelig til "bords". Da suger den ut alt innholdet av verten i løpet av et døgn! Lengden på larven øker brått til en halv centimeter.

Nå det er gjort, og edderkoppen ligger død, spinner den en silkekokong og forpupper seg. Etter noen uker krabber en ny generasjon ut av kokongen, for å gjøre livet surt for de stakkars gjenværende edderkoppene...

Men sånn er nå engang naturen.., -den gir og tar...

 

Araneus sturmi med 1 mm parasittisk larve av Polysphinctavepsen på bakkroppen.

 

 

Her sees Polysphincta-larvens måte å feste seg til edderkoppens bakkropp på.

 

 

Her kommer vi litt nærmere parasitten. Verten har ingen sjanse til å fjerne den selv.

 

 

Her sees Polysphincta-larven 400X forstørret. -Den kan ikke sies å være pen...

 

 

Notè:
Denne larven ble suksessivt fjernet fra verten, og den "overlykkelige" edderkoppen satt ut i det fri igjen. ( Er en smule blauthjertet. ;)

 

 

 

 

Veivepsen

Priocnemis propinqua

Snyltevepsene anvender forskjellige metoder når de skal lage "spiskammers" for sine små. Noen arter snyltehveps lammer edderkoppen med et paralyserende stikk. Deretter drar de den lammede stakkars edderkoppen, (fortsatt levende) til et hull de feks har gravd i bakken. Der lårer de ned offeret og legger legger egg i den. Etterpå graver de over. Larvene spiser opp edderkoppen innenfra. Til slutt dør edderkoppen, og snyltehvepslarvene forpupper seg. Nok en generasjon snyltehveps er opprettet.

En veihveps av slekten Pompiliidae - Priocnemis propinqua, er kjent for å kun gå etter arten Xysticus.

 

Her var jeg vitne til hele hendelsen. Hvepsen stakk edderkoppen og lammet den. Deretter begynte den å dra den vel 1 cm lange og tunge "nista" den lange veien oppover en vegg. Først opp grunnmuren, og deretter opp kledningen.

 

Her er edderkoppen nettopp blitt stukket

 

 

Oppgaven med å få løftet opp byttet, blir ikke akkurat lettere ved å samtidig bli voldtatt av en parringsyr beiler underveis... ;)

 

 

Det er imponerende krefter i denne lille skapningen, for den hadde ikke problemer i det hele tatt med å løfte "matfatet, -selv med innpåslitne hanner rundt seg til å forstyrre. Langt oppe på veggen dyttet hun edderkoppen inn i en sprekk i kledningen og forsvant. Der blir den sikkert liggende å fungere som spiskammers for neste års snyltehvepser.

 

 

 

 

Kulefluer

Noen andre , kanskje enda mer groteske og svinske snyltere er kulefluene. De sprøyter sine mange tusen egg utover markene eller legger dem klyngevis, og der klekkes larvene. Disse larvene prøver å oppsøke en edderkopp. Finner de en, borer de seg inn i verten og dreper den til slutt.

 

 

 

Andre edderkopper.

Edderkopper kan være fæle til å ta hverandre også. Vi har jo en "kannibaledderkopp" her i landet, Ero furcata, som kun lever av andre edderkopper, og har spesialisert seg på det. Kommer en fremmed edderkopp inn i en annens spinn, vil den potensielt bli sett på som mat, og angrepet. Så sant det ikke er en hann av samme art som bruker en helt annen tilnærmingsmetode for å ikke vekke killerinstinktet til feks en hunn under parringsforspillet.

Undertegnede har observert ulveedderkopper og noen arter til, som ikke går av veien for litt kannibalistisk moro, og spiser andre edderkopper om de får sjansen. Achantolychosaartene er ramme til å ta mindre ulveedderkopper. Brun husedderkopp, Steatoda bipunctata tar også gladelig andre edderkopper mye større enn seg selv hvis anledningen byr seg.

 

 

 

 

Fugler.

Mange fugler bruker edderkoppene, enten som matressurs, eller nettene deres som reirmateriale. Bokfinken er et godt eksempel på det siste. Mange ganger har undertegnede funnet reir, og samtlige av dem er spunnet sammen med edderkoppspinn, mose ol.

Andre fugler igjen, slik som meiser og svaler kan beite godt på de åttebente. Både kjøttmeis og blåmeis kan saumfare trestammer og grener for slike godbiter. Svalene flyr ofte lavt, og snapper edderkopper i nettene sine, eller i form av såkalt "luftplankton" (Luftbårne edderkopper og flyvende insekter)

Tårnseileren på bildet under, har nok mange edderkopper på samvittigheten... ;)

Tårnseileren. (Apus apus)

 

 

 

 

 

 

 

Copyrights | 2024 | edderkopper.net