Fotografering av edderkopper er ofte en tålmodighetsprøve, iallefall når det kommer til enkelte arter. Noen ganger kan man nesten bli gal av å vente på at enkelte edderkopper skal stå stille, slik at man får et noenlunde brukelig bilde av dem.

Fototekniske råd

Av Magne Farlund

Det å skulle gi råd om kamerainnstillinger, er en vanskelig øvelse. Både fordi kvaliteten på utstyr varierer sterkt, og fordi lysforholdene vil veksle. Det vil være ulike oppfatninger om det meste. Men noen generelle realiteter i en situasjon der man fotograferer små kryp med makroobjektiv, kan jeg nevne.

Det dreier seg om valget mellom blender- eller lukkerprioritet, innstilling av ISO-verdi, samt fokusinnstilling. Og, det handler ofte om å bruke stativ. Skal man ta artsbilder, gjelder det å oppnå god dybdeskarphet, samt legge best mulig til rette for elektronisk bildebehandling i etterkant.

Blender
(Apertur).

Kort sagt handler valg av blenderåpning om hvor raskt man ønsker å slippe lys inn på bildebrikken. Lavt blendertall betyr stor lysåpning, høyt tall liten lysåpning. Det vil si at jo høyere blendertall du bruker, jo lengre blir lukkertiden for at samme mengde lys skal slippe inn. Lengre lukkertid, gir økt dybdeskarphet. Økt avstand til objektet gir også økt dybdeskarphet, men med små edderkopper må man nærmest mulig.

Eksempelbilder.

Her er det benyttet makroobjektiv med tre mellomringer. Mellomringer er helt nødvendig når de små edderkoppene skal fotograferes. Uten mellomringer blir beskjæringen av bildene i etterkant for omfattende, med kornige bilder som resultat. Bildene er tatt med kunstig lys. I godt dagslys ville lukkertidene blitt noe kortere, men med tilnærmet samme dybdeskarphet.

Bilde 1:
Blenderprioritet f/2,8 - lukkertid på 1/6 sekund og dybdeskarphet på ca. 2mm.

Bilde 2:
Blenderprioritet f/8,0 - lukkertid på 1,3 sekund og dybdeskarphet på ca. 4mm.

Bilde 3:
Blenderprioritet f/14 - lukkertid på 4,0 sekund og dybdeskarphet på ca. 10mm.

Bilde 4: Blenderprioritet f/22 - lukkertid på 10,0 sekund og dybdeskarphet på ca. 15mm.

Med unntak av fotografering i godt dagslys, betinger høyt blendertall gjerne bruk av stativ, selv om kameraet har lyssterkt objektiv og bildestabilisator (IS). Sollys på fotoobjektet gir kort lukkertid og tillater håndholdt kamera, og det kan gi godt resultat. Men ofte er stabilt og godt fotostativ en nødvendighet.

Stativet bør være av en type der beina kan legges helt ut for å komme nært nok under fotografering av kryp på bakken. Noen velger å fotografere uten stativ, og gjerne med bruk av blits. Men for å unngå reflekser i småkrypenes oljeblanke kitinskall, bør også blitslys eller hjelpelys filtreres.

ISO
(International Organization for Standardization).

ISO er i relasjon til fotografering et mål på lysømfintlighet. Lav ISO-verdi gir lav lysømfintlighet, visa versa. Det vil si at man under dårlige lysforhold kan øke ISO-verdien, for eksempel fra ISO-100 til ISO-400, for å korte ned lukkertiden. Dette kan være en absolutt nødvendighet om fotoobjektet er i bevegelse. Men innstilling på høyt ISO-tall har noen negative sider. Det er gode grunner for at man generelt sett bør velge lavt ISO-tall.

Jeg vil illustrere forskjellen ved å sammenlikne det å skulle male på et tettvevd eller et grovt lerret. Med et tettvevd lerret (les: lavt ISO-tall) vil man få fram langt flere detaljer og små fargenyanser enn på et grovt lerret (høyt ISO-tall). For et landskapsbilde behøver ikke det å bety så mye. For å få frem detaljene på et lite kryp, gjør det stor forskjell. Tar man bilde av en edderkopp med kroppslengde på 2 millimeter , et bilde som skal blåses opp på en stor dataskjerm, vil forskjellen bli tydelig.

Moderne kamera takler greit ISO-verdier på 200 og 400, også når objektet har små detaljer. Problemet åpenbarer seg først når den lille edderkoppen bare fyller et lite område av bildeflaten og omfattende beskjæring må til under den elektroniske etterbehandlingen. Det blir som å bevege seg nærmere og nærmere et maleri. Maleriet blir større og større i synsfeltet, og motivet blir mer og mer uskarpt. Ønsker man å kompensere ved å skarpe opp bildet i et bildebehandlingsprogram, vil man raskt oppdage at det er lite å gå på. Oppskarpingen har allerede skjedd ved å bruke høy ISO-verdi. Ytterligere oppskarping vil raskt gi kornighet, med tap av detaljer som resultat. Anbefalingen er derfor å benytte lavest mulig ISO-verdi.

Fokusinnstilling.

Selv med valg av lav ISO-verdi og høyt blendertall, er det ikke sikkert du får en god eksponering (riktig mengde lys). Stiller du inn på lav ISO og velger blenderprioritet (Av) med høyt blendertall, vil den automatiske lysmålingen avgjøre lukkertiden. Da er det viktig at lysmålingen skjer på selve objektet, og innstilling til sentralfokus er påkrevd. Særlig viktig blir dette om man fotograferer mot en bakgrunn som er vesentlig lysere eller mørkere enn det du tar bilde av. Ligger ikke sentralfokuspunktet da på objektet, vil resultatet bli over- eller undereksponering.

Autofokus eller manuell fokusering.

Benyttes autofokus under makrofotografering, kan man få problemer med dybdeskarphet - selv om man benytter stativ og velger lav ISO-verdi og høyt blendertall. Med fokuspunkt på ryggen til en edderkopp, skrått ovenfra, blir avstanden til ytterste punkt på det ytterste beinet for lang til å få full dybdeskarphet. Samtidig må fokuspunktet ofte ligge på edderkoppryggen for riktig lysmåling. Igjen er valg av stativ og manuell fokusering en bedre løsning. Da velger du fokus ut fra en helhet, en middelavstand. Selv med godt utstyr, vil man vanskelig kunne oppnå dybdeskarphet på mer enn 10- 15 millimeter ved makrofotograferingens korte avstand mellom objektiv og objekt.

Hvitbalanse.

Riktig hvitbalanse betyr mye for fargegjengivelse. Ofte fungerer automatisk hvitbalanse greit, men velger du å stille hvitbalansen manuelt, er det viktig å huske å sjekke den hver gang. Alternativene er gjerne symboler for sol, skyet, lyspære, lysrør og blits. Resultatet kan påvirkes betydelig ved feil innstilt hvitbalanse.

En grei huskeregel jeg benytter meg av for innstillinger av kamera (Av og til glemmer jeg også huskeregelen) er HIV. H = Hvitbalanse. I = Iso. V = Verdi (for enten blender- eller lukkerprioritet).

Hva slags teknikk?

Vi kan velge om edderkoppene skal fotograferes i sitt naturlige element, eller stilles opp mot en bakgrunn. Ulempen med edderkoppnettene, er at det minste vindpust får hele motivet til å "blafre", og objektet blir uklart. Skal man ta bilder av det, bør man helst fotografere i vindstille vær.

Mange av edderkoppene har svært gode kamuflasjefarger og mønstre. De kan sees godt med det blotte øye, hvis man først har funnet dem. På bilder derimot, blir det noe helt annet. Ofte kan den forsvinne helt mot en urolig bakgrunn, konturene av ben og kropp viskes ut. Tenk litt på hvordan bakgrunnen er før det fotograferes.

Litt fargelære

Farger er relative greier. Hvor ofte har vi ikke kjøpt maling eller klær på en forretning, for så å komme hjem og oppdage at det ikke var "riktig" farge? Tror de fleste har vært utfor det..;) Hvorfor skjer så dette? Grunnene kan være mange. Lyset i forretningen, farger på vegger, eller "nabofargene" på et fargekart, mm. Mange ting spiller inn.

Innen fargelæren brukes betegnelser som bla "komplimentærkontrast", kvalitetskontrast og "simultankontrast" m.fl. Denne terminologien kan være vanskelig å skjønne noe av hvis man ikke har vært borti det tidligere. Undertegnede kan prøve så godt det lar seg gjøre å forklare på en enkel måte. Vi får i første omgang bruk for to av dem.

Komplimentærkontrast:

-Den sterkeste kontrast man kan oppdrive. Dette gjelder farger som står 100% mot hverandre i fargeverdi. På illustrasjonen under, er det lettere å se hva som menes.

Eks 1. En rød edderkopp vil virke sterkest i fargen på grønn bakgrunn.
Eks 2: En gul vil være sterkest i sin gulfarge når den står på fiolett.

Altså, hver sin farge, har sin komplimentærfarge på motsatt side av sirkelen, som vil forsterke den.

Her står fargede edderkopper på sine respektive komplimentærfarger.

Nå vil sikkert mange undres og spørre, -Har ikke alle farger "samme farge", uansett hvilken bakgrunn de settes mot?

Hjernen vår er en slurvefant når det gjelder oppfatning av farger. Når den mottar et lyssignal fra et objekt, blir dette omdannet til en informasjon vi kan "hente ut". Siden jeg kalte hjernen "en slurvefant", begrunnes det med at, det er ikke bare lyset fra hovedobjektet den mottar. Den tar også inn lyset fra andre elementer rundt, og blander det til ei salig røre. Vi har med det som kalles synsbedrag og illusjon å gjøre. Hjernen narrer oss med andre ord. (Lys er en blanding av alle farger)

Disse "synsbedragene" kan brukes konstruktivt i feks kunst, reklame, eller som i vårt tilfelle, -edderkoppfotografering.

Ta feks en rød tomat. Når den plasseres på et grønt underlag, (Som alltid gjøres i frukthyller) vil rødfargen virke klarere og sterkere. Den blir mer "delikat" med andre ord. Det er noe fantespikk og lureri, men slik er det nå engang... :)

Disse to edderkoppene har nøyaktig samme farge. Den som står på grønt, virker "rødere" fordi den står på en komplimentær farge til rødt. Hjernen vår blir "lurt".

Dette kan vi bruke innen fotografering også. Ved å være klar over hvilke farger som kan settes opp mot hverandre for å få skarpest kontrast, kan vi oppnå en virkning som fremhever den illusjonen vi ønsker. Vi kan grovt sett dele inn fargesirkelen i to deler. Venstre og høyre halvdel. Venstresiden viser "kalde" farger, mens høyre side viser de "varme" fargene.

Simultankontrast

Det er sjeldent man ser så rene farger i naturen, som eksempelene i fargesirkelen. De er en blanding av gult, rødt og blått. Brunt består feks av en blanding blått, rødt, og gult. Desto mer blått i blandingen, jo mer "kaldere" blir brunfargen. Jo mer rødt i, desto varmere blir brunfargen.

En brun edderkopp vil få forskjellige nyanser av brunt, alt etter som hvilken bakgrunn den står på. Her følger noen eksempler.

Eks. 1

Her virker edderkoppen til venstre "varmere" (mer rød) i fargen, fordi blåfargen rundt tvinger hjernen vår til å "legge på" litt ekstra rødt. (Begge edderkoppene har nøyaktig samme farge)

Eks. 2

To edderkopper med nøyaktig samme farge. Den til venstre virker mørkere pga et synsbedrag. Hjernen vår oppfatter den som mørkere på hvit bakgrunn. Det motsatte skjer på sort bakgrunn.

Eks. 3

Selv med samme fargenyanse på "koppene", virker den til venstre "kaldere" pga simultankontrasten. Det er sprøtt hvor forskjellig man oppfatter en farge, alt etter bakgrunn.

Eks. 4

Samme effekt som bildet ovenfor, men med turkise edderkopper.

Eks. 5

Her ser edderkoppene ganske like ut i fargene.., -men er de det?

Eks. 6

Nope, "No har eg har joksa litt", som vår alles kjære Ingrid Espelid sa. I eks 5, er den til venstre litt mørkere, selv om det ikke ser slik ut. I eks 6 vil man lett se det mot en hvit bakgrunn. Det er mye vanskeligere å se fargeforskjellen i Eks. 5, fordi hjernen blir forvirret av fargene rundt objektet.

Oppsummering av fargelære:

Er edderkoppen brun eller rødaktig, vil den alså komme best frem mot en "kald" bakgrunn. Dvs, blå eller grønntoner. Er den hvit eller gul, kan en bakgrunnsfarge med en liten anelse fiolett virke forsterkende på objektfargen. Det gjelder å finne en bakgrunn som fremhever edderkoppen, slik at den blir lettere å se. Har man fargesirkelen i bakhodet under fotograferingen, blir nok resultatet bra med litt trening.

Uansett, på hvit bakgrunn blir de fleste fargene nesten nøytrale, og kan brukes. En må bare være litt obs på at enkelt sortskinnende edderkopper kan få en lei lysrefleks forsterket av den hvite bakgrunnen. Her er det ofte kamerainstillingen og fotograferingsvinkelen som avgjør.

Hvor finner jeg motiver?

Her frister det å si, Over alt! Man kan lete i kjellere, bygninger, hus, hage, skog og fjell. Mange av edderkoppene bygger ikke nett, men søker byttedyr ved å gå på jakt. Disse kan man enten oppsøke, eller sitte og vente på til de kommer av seg selv.

Husk at det er ikke så mange edderkopper som lar seg identifisere, bare ved å ta bilde av oversiden på dem. Det kan lønne seg å få til noen bilder av undersiden også. det er ikke alltid like lett å få det til, men den kan slippes nedi et glass, og så kan man knipse undenfra. Deretter kan edderkoppen plasseres i nettet sitt igjen. Får man tydelige bilder, gjør det identifiseringsjobben lettere.

Oppstilling

Hvis man vil ha en hvit bakgrunn, kan en dyp tallerken være hensiktsfull. Man plasserer edderkoppen nedi der, og fotograferer.., -når den står stille vel å merke. Det er ikke alle av dem som gjør det. Artene innen Theridiidae kan gå/løpe rundt omkring der nede i bollen i timesvis om de føler for det. Da er tålmodighet godt å ha. Noen Linyphiider kan også gjøre dette.

Ulveedderkoppene er takknemlige. De springer noen få skritt, og så stopper de.

Andre arter er noen luringer, -spesielt Clubiona. De kan tilsynelatende virke trege og dorske, men ikke la deg lure. Plutselig eksploderer de i aktivitet, og vips så er de borte. Da har de føket rett opp tallerkenveggen og stukket av. Og det går brennfort! Denne metoden kan også Philodromusene benytte seg av.

Her følger en liten liste over slektene som klatrer rett opp glatte flater, og trenger ekstra påpasselighet under fotograferingen: Clubionidae, Miturgidae, Philodromidae, Anyphaenidae, Salticidae, Thomisidae, Gnaphosidae, Corinnidae, og Sparassidae.

De resterende kjente artene greier ikke å klatre opp tallerkenveggen.

Mesteparten edderkoppene driver imidlertid med noe som kalles "balloning". Dvs. at de heiser opp bakenden og slipper ut en tynn silkeline. Denne kan bli flere meter lang, og blir til slutt tatt av vinden. Da kan de plutselig fyke ut av tallerkenen, og forsvinne rett foran snuten på en stakkars fotograf. Dette gjelder helst de små lette og juvenile edderkoppene.

Undertegnede fotograferer edderkopp i felten.

Lykke til!