Edderkopper

Skulle jeg ha beskrevet utseende og størrelse på en Sort Enke kun med ord, ville jeg nok ha måtte bruke to websider med tettskrevne bokstaver. Og så tålmodig er jeg ikke...

Jeg gjør det heller med visuelle bilder. Her kan dere studere hvordan den beryktede Sorte Enke (Latrodectus mactans) ser ut. Min egen personlige mening om denne edderkoppen, er at den er ufattelig vakker! Måten den røde fargen er satt opp i kontrast mot det kullsorte, er så perfekt balansert, at det er ren skjær kunst. Naturens kunst!
Hverken for lite eller for mye.

Jeg kan ikke se meg mett på denne mektige representanten for edderkoppslekten det knytter seg så uendelig mange myter til. Selv om giften sies å være 15 ganger kraftigere enn klapperslangens, er det uhyre sjeldent at noen dør av det lille bittet, -men det skal visst være en smule ubehagelig... ;)
Selve dyret er ikke noe hoppende monster som kaster seg over deg ved første sjanse, men den er rolig, bedagelig, fredelig, og ikke minst elegant!

Hvordan skifter edderkoppene skall?

Edderkopper finnes nær sagt over alt. Helt fra havets overflate, og opp til 5-6000 meters høyde i Himalayas snødekte fjellsider. Heldigvis slipper man å reise så langt for å observere dem...

Undertegnede får stadig spørsmål om hvor man skal lete for å finne edderkopper, -og ikke minst de rødlistede og sjeldne. Det er ikke enkelt å svare på, selv om enkelte sjeldne edderkopper har sine egenartede habitater. Det finnes imidlertid ikke en eneste regel uten unntak. Edderkopper kan ofte påtreffes der man minst aner det. Selv på et stuegulv har undertegnede funnet en rødlistet art. Det er noe å tenke på for de som tråkker dem ihjel så fort de får øye på en.

Hvordan kan disse holdningene endres? Et mulig tips er kunnskap. Edderkopper er omgitt av stor mystikk, og vandrehistoriene florerer blant almuen. Selv har jeg omtrent blitt dengt i diskusjoner om hvorvidt det finnes fastboende dødelige edderkopper i Norge. Slike steile holdninger kommer ofte av uvitenhet, samt en stor angst for det ukjente. Med nærmere 570 forskjellige arter her i landet, er det ikke så utenkelig at man treffer på en "fremmed" edderkopp noen ganger. Det er bare i yttest få tilfeller at det dreier seg om en helt ny art. Og er det en nyoppdaget art, -vil den sannsynligvis, enten ha vært fastboende her helt siden istiden, eller kommet fra andre naboland.

Ingen europeiske arter er farlige for mennesker, -ingen. Selv om enkelte sørlige edderkopper kan ha et smertefullt bitt, er det ikke rapportert om alvorlige komplikasjoner i forbindelse med slike hendelser i Europa. Da er flått, mygg, og hveps mye farligere, og hvert år dør det mennesker av nærkontakt med disse.

En sjelden gang kommer det "blindpassasjerer" med last fra Usa, Afrika, eller Østen. Disse kan være lumske, spesielt den Sorte Enke, men også noen andre få arter. Det er tvilsomt om disse vil trives her til lands, og vil nok fryse ihjel den første vinteren. Med en nær 400 millioner års tilstedeværelse på denne planeten, ville nok Norge ha vært stappfullt av disse giftige edderkoppene, hvis de hadde kunnet overleve her.

Om man har et ønske å bidra med kartlegging av de forskjellige artene her til lands, kan man absolutt gjøre en innsats uten de store anstrengelser. Artsdatabanken tar gladelig imot opplysninger om edderkoppfunn. Det trenger ikke dreie seg om rødlistede og sjeldne observasjoner, siden utbredelse av artene også er et like interessant tema innen forskningen. Sjeldne arter dukker ofte opp under leting etter andre edderkopper.

Så hvorfor ikke ta barn, venner eller slektninger med på edderkoppjakt i skogen, fjellet, eller stranda? Barn pleier ofte å være svært nysgjerrige av natur, og er dyktige observatører. De elsker slikt, -og har man med varm kakao og kaffe, blir utflukten perfekt.

-Og hvor dukker så de sjeldne edderkoppene opp? -Det kan like godt være rett utenfor din egen stuedør! På bildet under, vises hjørnet av plenen på mitt bosted. Det ligger i en god og varm sørhelling. Innenfor et område på 40 x 40 meter har vi funnet 5 sjeldne, og rødlistede arter. En av dem, Panseredderkoppen (Xysticus luctator) var til og med en helt ny art for Norge!:)

Vår bakgård, men funnsteder av rødlistede og sjeldne edderkopper.
Kattungen, "Sara" er veldig opptatt av hvordan Dipoenaen har det i høstkulda... ;)

Hva skal vi med de siste romanser i Se & Hør, eller fjernsynets evindelige såpeserier, når man kun trenger å legge seg på magen i gresset å vente på spennende "episoder" der! Gratis er det også. Naturen har heldigvis ingen lisensavgift...

Midt på sommeren er det et yrende liv nede i vegetasjonen. Det er som en metropol med alt som hører med. Maurene strømmer i tusentall på rad og rekke omtrent som hastende biler på en highway. Øyestikkere, fluer og mygg svever over områdene som helikopter og fly. Tordivler og biller vralter seg fremover som små tankvogner. Alle skal et eller annet, og det er fullt kjør hele døgnet.

Midt oppi alt dette, møtte jeg imidlertid en liten krabat som hadde andre planer for kvelden. Den kravlet over steiner og forserte høye gresstrå, med et eneste mål for øyet. -Et lagelig kjerringemne...

Det var en hann av Lyngrovedderkoppen (Pisaura mirabilis) som var på frierføtter. Parringsforberedelsene til våre dyr kan arte seg på så mange vis. Orrhaner og æljstut må sloss for å få tilgang til kjerring. Mange andre arter må ha den flotteste fargedrakt, eller riktige sangen for å lykkes. Tobeinte bør ha ei feit lommebok... ;)

Det er ingen tvil om at det legges mye arbeid iakkurat dette med å få videreført sine gener. Lyngrovedderkoppen har utviklet en eiendommelig måte å "gjøre seg til" for hunnen på. Han har nemlig med seg en "bryllupsgave"!

Når den er klar for å parre seg, fanger den et stort flott bytte som den surrer inn i silke til en pakke. I dette tilfellet er det en fet larve. Denne bærer han i kjevene, støttet opp av palpene, gjennom all verdens hindringer. Når han kommer på sporet av en voksen hunn, følger han dette til han tar henne igjen. Edderkopphunnen legger en silketråd etter seg, og den kan analyseres av hannene ved hjelp av lukt og smak.

Om hannene bruker denne "bryllupspakken" som et slags skjold foran seg for å unngå å bli spist, vites ikke.
Uansett, hvis hun liker smaken av pakken, blir hun iallefall opptatt en stund med å spise. Det er da hannen ser sitt snitt til å parre seg med henne.

Clubionaparring

En kveld i september vi var på rusletur i skauen, ble vi vitne til et Clubionapar som hadde det riktig så hyggelig...
Clubiona terrestris heter denne arten, og er helt vanlig her til lands. Helt vanlig er det imidlertid ikke å se dette skuet vi var vitne til. Clubionaer er nattaktive, så disse hete scenene er som regel skjult for oss.

Det var en utfordring å ta bilder i mørket, men en får iallefall se litt. Akten begynte ved at begge hang i samme spinnetråd mens han holdt hunnen fast, og prøvde å få palpene (sekundære kjønnsorgan) inn under henne. Hannen vibrerte ofte med bakkroppen underveis. Om det var en rituell bevegelse for å roe hunnen, eller ren nytelse vites ikke. Hunnen var iallefall helt rolig, og virket nesten hypnotisert.

Hanner av edderkopper spinner et lite nett hvor de samler sammen spermier fra egen kjønnsåpning. Denne "nettpakken" overføres så til hunnens epigyn (kjønnsåpning) med palpene, og spermiene trekkes opp i henne. At naturen er underfundig og fantastisk innrettet, hersker det iallefall ingen tvil om! Hvordan disse små hjernene til enhver tid vet hva som skal gjøres for å sikre slektens videre gang er en gåte, men samtidig et mirakel.